English

Vågen Rundt

Kristiansund

Kort om turen

På en tur rundt Vågen i Kristiansund sentrum kan du trekke inn sjølufta fra Sundbåten, bli kjent med byens eksport- og sjøfartshistorie og vandre mellom brygger og kaier, klippfiskberg, sjøboder, gamle skuter og skipsverft. 

Ruteskildring

Turbeskrivelsen nedenfor er basert på en rundtur som inkluderer den tradisjonsrike Sundbåten. Sundbåten går flere ganger i timen hver dag unntatt søndag, og på lørdager er båten gratis. På sundbaten.no (http://www.sundbaten.no/forsiden ) finner du oppdaterte rutetider. Du kan også oppleve Vågen utenom Sundbåtens åpningstider: Gå tur-retur fra Piren til Gomalandet, eller ta bussen til Nordsundbrua på Gomalandet og gå Freiveien rundt Vågen tilbake til sentrum.   Turen kan gjennomføres hele året, men om du ønsker å besøke noen av museumsanleggene, anbefaler vi å ta turen i sommerhalvåret. Sjekk Nordmøre museum sine åpningstider (http://www.nordmore.museum.no/bes%C3%B8k-oss ) Turen starter fra Piren i Kristiansund sentrum hvor du tar Sundbåten til Gomalandet. Båtturen tar ca. ti minutter, og på veien går båten først innom Innlandet og Nordlandet før den stopper på Gomalandet.  Piren har stått sentralt i kristiansundernes liv i generasjoner og gjør det fortsatt. Den har vært et naturlig samlingssted, og på Piren krydde det av folk. Der møttes bønder på Fosnareis, sjømenn fra fremmede skip, fiskere, torghandlere, byfolk på tur, kongelige og forfattere, mannskap fra fiskebåter og engelske lakselorder. Området var et knutepunkt for reisende i byen, distriktet, ja hele landsdelen. Da personbilene og lastebilene overtok båtenes plass som de viktigste transportmidlene, gjorde Storkaia og Vågekaia sitt til at området beholdt sin posisjon som knutepunkt i byen. Piren hette først Kirkeallmenningen. I seilskutetida var Kristiansund virkelig en sjøfartsby, og havna var pulsåren i byens liv. Skutene forbandt byen med omverdenen, og Kristiansund hadde en stor flåte med seilskuter, jakter, galeaser og slupper. Den viktigste jobben for disse var å transportere råstoff til klippfiskindustrien. Den var  hovednæringen i byen fra 1700-tallet til langt ut på 1900-tallet, og lenge var Kristiansund Norges klippfiskby nummer 1. En mindre flåte med større seilskip – barker og brigger – seilte på de sju hav, og fraktet bl.a. klippfisk til Spania og Sør-Amerika. Denne flåten skulle holdes ved like, og ha opplagsplass utenom sesongene. Vågen var en særdeles velegnet opplagsplass. Skutene trakk også annen virksomhet til seg, bl.a. verft og saltbrygger. Så langt tilbake vi kjenner, i 11 300 år, har det bodd folk på Kristiansunds øyer. Transportbehovet mellom øyene var stort, og mange hadde sin egen båt som de rodde for å kommer seg over sundet. Etter hvert som innbyggertallet økte utover 1800-tallet, begynte «fergemenn» å trafikkere mellom sundene. De fraktet også varer, og virksomheten ble etter hvert god butikk. Kommunen bestemte seg for å ansette kommunale fergemenn, men på midten av 1800-tallet begynte kristiansunderne å ønske seg bedre komfort enn å sitte i en robåt i all slags vær. Kjøpmenn i byen etablerte Kristiansund Dampbåtsamlag, og i 1876 satte selskapet sin første båt inn i trafikk. Den het Kvik, og snart fulgte båtene Rap og Fram etter. Folk kalte dem «sundbåter», og selskapet var en suksess fra første stund. Siden den gang har Sundbåtene vært et kjært og fast innslag i bybildet, og selskapet er blant verdens eldste tilbydere av kollektivtransport (som har vært) i kontinuerlig drift. Når du går i land på Gomalandet, går du opp bakken og tar til venstre bortover Strandgata. Etter ca. 200 meter dreier Strandgata mot høyre, mens du skal  ta veien til venstre mot Israelneset og Flakabua. Gå mot den røde bua hvor det står "Museum" påmalt. Rundt deg får du nå Milnbergan, et område med svaberg der det tidligere ble tørket klippfisk. I klippfiskproduksjonens storhetstid var det ingen bebyggelse her, og Milnbergan var et av landets største klippfiskberg. Legg merke til det lille huset midt på «bergan». Det er ei flakabu, der det ble det lagret utstyr til tørkingen. Fortsett bort til den sekskantete Vaktstua Vaktstua sto tidligere på Varden på Kirkelandet, et utkikkssted med fri sikt i alle retninger. Det første vardetårnet/vakthuset ble bygget der i mars 1801 og ble brukt som hus for vaktmannskaper som skulle varsle om fiendtlige skip under Napoleonskrigene. På den tiden fikk forsvaret av byen støtte av marinefartøyer, seks kanoner ved Sørsundet og flytende batterier. Den 8. juli i 1808 ble angrepet fra de britiske fregattene Cygnet og Tartar slått tilbake fra tre kanonstillinger og flåtebatteriet Neptunus. Garnisonen var da på 500 mann, og feltsykehuset var her på Milnbrygga (VEKK: , hvor mange var innlagt med sykdommen dysenteri. ) Gå videre nedover mot sjøen til Milnbrygga med Klippfiskmuseet som er en del av Nordmøre museum. Milnbrygga er ei svalgangsbrygge bygd midt i de store områdene med svaberg, et sted svært godt egnet for klippfiskproduksjon. Klippfisk er saltmodnet og tørket fisk som helst produseres av torsk, men hyse, sei, brosme og lange kan også brukes. Sesongen startet i februar og varte hele sommeren. I pionertiden kom fisken fra de rike fiskefeltene på nordmørskysten, men senere ble fisken tatt i Lofoten fra januar/februar. Den ble flekket og saltet i lasterommene på båtene. Når fisken kom til Kristiansund, ble den først vasket i fjæra. Så ble den saltmodnet og presset, før den ble vasket på nytt og lagt ut på «bergan» til tørk. Tørkingen tok fra fire-seks uker eller lenger, avhengig av været. I sesongen kunne det arbeide 150 personer her, og en stor del var kvinner og barn. Den ferdige klippfisken ble eksportert til middelhavslandene, og senere også til de karibiske øyene og Sør-Amerika. Milnbrygga er Norges eneste klippfiskmuseum og inneholder komplett utstyr for klippfiskproduksjon og flere fotoutstillinger. Brygga ble bygd i 1749 av William Gordon, en av grunnleggerne av den moderne klippfisknæringa i Kristiansund og Norge og som også er kjent for å ha anlagt Norges første astronomiske observatorium. Brygga har fått navn etter Walter Miln, som kjøpte den i 1772. Mange britiske kjøpmenn slo seg ned i Kristiansund i 1740-åra, og det var de som for alvor tok til med klippfiskproduksjon. Brygga var i kommersiell bruk helt fram til 1989/90 da den ble overtatt av Nordmøre museum. Anlegget viser alle ombyggingene og tilpasningene som eldre fiskerianlegg ble gjenstand for og er et troverdig vitne på hele 300 års aktivitet. Fortsett langs sjøen innover Vågen og følg Dikselveien som tar opp til høyre. På venstre hånd har du nå Hjelkrembrygga. Hjelkrembrygga er også ei klippfiskbrygge, og her ble klippfisken ettertørket, lagret og pakket. Selve tørkingen foregikk på berget øst for brygga. Den ferdige tørkede fisken ble transportert ned til brygga på løypestreng. Blikkenslagerverkstedet i Hjelkrembrygga består av en imponerende samling med verktøy, maskiner og produkter presentert i et verksted som fremdeles fungerer. Verkstedet er bygd opp av blikkenslagermester Edvard Fladseth. Hjelkrembrygga sto ferdig i 1835 og ble bygd av kjøpmann Eilert Christie, som samme år bygde Christiegården på vestsiden av Vågen. Rett etter Hjelkrembrygga har du komplekset med Woldhuset, Woldbrygga og Strandhuset på venstre hånd. Woldbrygga er et bygningskompleks som består av tre deler: En brygge fra 1820-årene (Woldbrygga), en skipperbolig fra 1840-årene (Strandhuset) og bolig/verksted fra perioden 1840-1885 (Woldbrygga/Woldhuset). Bolig/verksted-bygningen ble til over en periode på 40 år. Bygningen begynte som et mindre bygg som kombinerte verksted og naust. Dette ble senere påbygd, utvidet og ombygd til det fylte hele rommet mellom brygga og Strandhuset. Sammenbygde komplekser var vanlig i den gamle havnebebyggelsen, der plassen var minimal, men plassbehovet alltid voksende. Wold/Strand-komplekset er et av de best bevarte eksemplene av sammenbygd bolig og næringsbygg fra den gamle byen. Bygningene har derfor høy verneverdi.Strandhuset er en skipper- og håndverkerbolig fra 1845, (ble) bygd av skipstømrer Johan Jordahl som arbeidet på flere av verftene i Vågen. I boligen bodde skipper Strand, en av byens mange lofotskippere. Han hadde galeasen «Ingeborg» fortøyd utenfor kaia nedenfor huset. Flere generasjoner av Strand-familien jobbet som kystskippere og førte saltfisk, klippfisk og sild til og fra byen. Fra 1875 til 1965 ble det også drevet bøkkerverksted i brygga. Bøkkeren laget tønner, klippfiskdunker, sildemål og annet. Verkstedet er intakt, slik bøkkeren forlot det. Bøkkermesteren med familie, svenner og læregutter bodde alle i bolighuset over verkstedet. Rett etter Wold/Strand-komplekset kan du ta en snarvei ned til sjøen om du ønsker det.  Følg i så fall stien og trappa som tar av fra veien ved nordenden av bygningene (hvis du ikke vil ta snarveien ned trappa til sjøen, følger du Dikselveien til første veikryss og tar til venstre og går Freiveien videre innover Vågen). Følg vannkanten bortover forbi småbåtbrygga og mot det store hvite bygget der småbåtlaget holder til.  I området bortover mot Småbåtlaget lå «Likvoren», der de døde ble tatt i land. Man hadde anlagt kai med naust for likbåten og vei opp til Gomalandet gravsted som ligger et stykke opp i Freiveien. Ordet "vor" fins i gammelnorsk og uttales "vorr". Det kommer av "vern" eller "å vare", og voren skal verne båten og støa, som en liten molo. Gå mellom Småbåtlagets bygg og muren opp til Freiveien. Etter et lite stykke kommer du til det idylliske bomiljøet Naustkroken, som er et fra tidlig 1800-tallet. Her skal du ta trappa som går opp på Freiveien og følge den videre. Innerst ved veien ligger et gammelt naust, som i dag er kamuflert med eternitt. Dette er Gomalandets eldste bygning (1742).  På venstre side av Freiveien kommer du til Bersåsbrygga. Bersåsbrygga var også ei klippfiskbrygge, bygd i 1894. I fjellet øst for brygga var det i en periode klippfiskberg, og inne i brygga ble det ei tid drevet inne-tørking av klippfisk med elektriske vifter. Veien videre passerer først Kristiansund Mekaniske AS og deretter Goma Fabrikker.   Kristiansund mekaniske ble etablert 1899 som Kristiansund Båtbyggeri av den kjente båtkonstruktøren John Børve. Det er fremdeles drift ved verkstedet som yter service til alle typer sjøfartøy langs norskekysten (krimek.no). Litt lenger bort følger Goma fabrikker, og de fleste eldre kristiansundere vet at Varde margarin, Glysinello, Neutrogena, Goma barnetøyvask, Svint stålull ble laget her. Men visste du at den lekre kremen Pierre Robert, LdB, hårsprayen Jane Helen, Lypsyl, tannkrem som Pepsodent og Stomatol også ble laget i Kristiansund? Fabrikken startet med noen «gründere» som i 1900 startet Aktieselskapet Goma Smørfabrikk. Bakgrunnen var et ønske om at byen skulle ha flere ben å stå på enn bare fisk. Produksjonen av margarin gikk godt, og etter hvert ble fabrikken bygd ut og startet med såpe og kosmetikkprodukter. Det var egen vannforsyning og kraftverk. Følg nå Freiveien inn i bukta hvor du kommer til Kaffebrenneriet og museumskafeen Patrick Volckmar. Sjekk åpningstider her (http://www.nordmore.museum.no/bes%C3%B8k-oss/kristiansund/kaffebrenneriet-patrick-volckmar ) Kafeen er sentral i Nordmøre museum sin bruk av Vågen og er lokalisert i et av byens eldste bygg i armert betong. Her er det trivelig å ta en pause, og kafeen har et eget kaffemerke, Varde-kaffe, brent på et kullfyrt kaffebrenneri fra 1870. Kaffebrenneren er trolig den eldste som fremdeles er i drift i Norge, og i kafeen kan du se hvordan kaffebrenning foregår. Enkelte lørdager er det markedsdager ved kafeen, og om sommeren dyrker byens befolkning grønnsaker og andre planter i pallekasser utenfor. Fra Kaffebrenneriet går du veien langs vannet mot sentrum til du kommer til et gjerde med en treport. Du har nå kommet til Mellemværftet. Mellemværftet ble anlagt i 1865, og bygningene står fremdeles slik de gjorde i 1890-åra. Området har imidlertid vært brukt til landsetting og vedlikehold av skip helt fra 1700-tallet, og de viktigste oppgavene var vedlikehold av alle de små seilskipene. På Mellemværftet er maskinverksted og smie, og tidligere var det også støperi. I bolighuset bodde de fire verftseierne og deres familier. Under bolighuset er det snekkerverksted og tømmermannshuk. I dag er Mellemværftet et levende skipsverft med tre slipper der man kan ta fartøy opptil 90 fot. Her er jevnlig liv og røre gjennom aktivitetene til medlemmene i Fartøyvernforeningen og museets egen slippmester. På Mellemværftet ligger også Fladsethbrygga som huser museets håndverkere samt «Levende Vågen» – et kommunalt tiltak for skoleelever som ikke følger vanlig skolegang. Bygget ble opprinnelig oppført som naust til Sjømannshjemmet, senere brukt til dans- og musikklokaler under krigen, klubbhus(et) til Roklubben og lokaler til blikkenslagerfirmaet Edv. Fladseth. Smia på Mellemværftet er et kjerneområde for «handlingsbåren kunnskap» i mange forskjellige utgaver. Her får skolebarn se og erfare hvilken magi smeden utførte på glødende jern før i tida. Smi kurs arrangeres med jevne mellomrom. Når du har gått gjennom Mellomværftet, kommer du til en ny port som leder deg ut av området. Forsett bortover langs sjøen til du kommer ut i Fosnagata. På høyre side av Fosnagata får du nå Brodtkorbgården og Christiegården, to fredete kjøpmannsgårder fra henholdsvis 1786 og 1835. Kanselliråd Hans Brodtkorb bygde den eldste gården i Louis XVI-stil (legg merke til portalen), mens svigersønnen Eilert Christie lot bygge den nyere kjøpmannsgården i empiristil. Sidefløyen mot nord har vært fjøs – Christie hadde sine engløkker på Gomalandet, mens svigerfaren hadde landsted eller «seter» på Rolighed – der Kirkelandet kirke ligger i dag – 10 minutter spasertur hjemmefra. Løkkebruk var rene motesaken for kjøpmennene omkring år 1800. Christie hadde kontor og brygge nede ved sjøen – vil du se stedet er det bare å følge Hollendergaten nedover. Følg Fosnagata som går over i Vågeveien tilbake til Piren, og du har nå fullført runden rundt Vågen.

Tilkomst og parkering

Turen starter fra Piren der Sundbåten går, midt i Kristiansund sentrum.
Fottur
Grønn
Lengde
3, km en vei
Stigning
0 m
Tidsbruk
45 min.
Sesong
Vinter, Vår, Sommer, Høst

Løype på kart

Køyreskildring
Print ut