Hopp til innhold Hopp til hovedmeny

Møre og Romsdal fylkeskommune > Morotur > Turar > Til fots i Ålesund

Om turen

Gradering

Kommune

Ålesund

Type tur

Fottur

Gradering

X Grønn

Lengde tur/retur (km)

7

Skriv ut Kjørebeskrivelse

Flere bilder

Ålesund kirke
Hvor er dette tatt?
Kartutsnitt av turen.
Strykejernet

Til fots i Ålesund

Kvifor gå denne turen?

Denne turen er basert på Aalesunds Museums skrift nr. 24:

Til fots i Ålesund
En rusletur i den gamle og nye by ved Ålesundet sammen med Harald Grytten, tekst.

Utgitt av Aalesunds Museum i samarbeid med Ålesund Reiselivslag, 1994
ISBN: 82-90151-04-7.
Boken koster ca. 50 kroner, og er å få kjøpt bla. i Ark bokhandel i Storsenteret.

Det er 17 år siden boken ble utgitt, og byen har forandret seg noe siden dengang. Blant annet har vi nå fått en ny "Waterfront" på sydsiden av byen med flott turveg. Det er innført havnesikring som gjør det til tider umulig å gå langs enkelte kaier som boken omtaler. Denne turen er ellers i tråd med Harald Gryttens ånd og teksten her er gjengitt med tillatelse fra Harald Grytten og Aalesunds Museum.
Turen jeg gikk samsvarer ikke helt med boken, det gjelder for turen fra Molja til Aspøyskolen og fra Kirkegata til Prestebrygga. Om dere følger sporloggen eller teksten så kommer dere trygt frem!

Anbefaler alle å stikke en tur innom museet både før og da helst etter turen.

Teksten til de 32 severdighetene som boken omtaler er lagt inn i GPX-filen i kommentarfeltet. Dette gjør at du enkelt kan hentefrem teksten ved de forskjellige veipunktene.
Alternativt er å gå innom en bokhandler og kjøpe denne praktboken over Ålesund.

Kvar i terrenget går turen?

Starten på Strykejernet 1

 Starten på turen skjer 173 trinn oppe i trappene på byfjellet Aksla, og stedet er valgt med omhu: Her har vi oversikt over byenog det området vi skal spasere i. Og en oversikt kan det være på sin plass å begynne med. Det fins forresten et kart midt i boka som kan være til ytterligere hjelp.
 Det lille trekanta platået som vi står på, kalles på folkemunne gjerne Strykejernet, etter forma det har selvfølgelig. Og her har vi Ålesund for våre føtter!
 Men for all del, Ålesund er mye mer enn det vi har utsikt til herifra. Det er tross alt en by på 40.000 innbyggere vi har med å gjøre, og alle disse kunne umulig få plass på det området vi ser fra Strykejernet. Nei, det er vel rett å si at det først og fremst er gamlebyen i Ålesund vi nå står og betrakter, det som mange vil si er det egentlige og opprinnelige Ålesund. Noe de med stor ret kan gjøre, ettersom det var langs det sundet som går midt gjennom gamlebyen at de første ansatsene til en by viste seg i begynnelsen av 1800-tallet. Og det erogså dette sundet som har gitt byen navn.
 Den byen som hadde dannet seg på begge sider av sundet (eller havna), var en tettbygd treby med mesteparten av bebyggelsen samlet i området fra der vi ser kirka i vest til foten av av fjellet nedenfor oss. Så godt som hele denne byen ble flammenes rov under den store Ålesundsbrannen den 23. januar 1904. Det vi ser herfra i dag er altså den gjenreiste byen etter denne dramatiske brannen

Gange-Rolv, vikingen 2

 Byrunden vår skal avsluttes her om ei stund, og da skal det tatt med noen ord om Parken. Men i denne omgang får vi nøye oss med et par kommen-tarer til Rollon-statuen:
 Rollon - eller Gange-Rolv - er en viking som angivelig skal ha vært fra ei av øyene like vest for Ålesund, Giske erller Vigra. Han ble lyst fredløs i Norge, drar ut av landet, og slår seg etter flere viderverdigheter til slutt ned i Frankrike, der han får æren for å ha grunnlagt hertugdømmet Normandie, tidfestet til år 911.
 I 1863 laget den franske billedhuggeren Arséne Letellier Rollonskulpturen i granitt, oppsat i en park i Rouen i Normandie (ved siden av Jeanne d'Arc-katedralen). Og da man i Rouen i 1911 feiret tusenårsfesten for grunnleggelsen av hertugdømmet Normandie, som Rouen er sentrum for, var det lyse hoder som fant på at det kunne passe med en hilsen til Rollon (Gange-Rolvs) fødetrakter i form av ei bronseavstøpning av statuen av ham. Og hit kom den og ble avduket under stor deltakelse i september 1911 i Byparken i Ålesund.
 Når det gjelder opphavet til navnet Gange-Rolv (Rollon er en forfransket utgave av Rolv) så er det blitt sagt at han fikk det fordi han var så stor og tung at ingen hest kunne bære ham, og han var derfor alltid tvungen til å gå til fots istedet. Men det kan vel tenkes at det at han alltid brukte beina i stedet for å ri, også kan ha med tabuforestillinger overfor hester å gjøre.

Bybrannen 3

 Vi er her oppe på en av de få haugene som er igjen i byen. Den ene etter den andre er i tidens løp blitt sprengt vekk og flatet ut. Men fra naturens hånd var nok Ålesund atskillig mer kupert enn den er i dag.
 Haugen vi står på heter Lihaugen, og den bratte gata vi har med å gjøre, heter Lihauggata og går fra Parken og ned til sjøen som vi ser mellom husveggene rett vest for oss. Lihauggata går i 53 trappetrinn herfra haugen og til Kongens gate rett nedenfor oss. Men disse trina går helst under den nokså ubeskjedne betegnelsen "Tusentrappene"!
 Og nå skal vi ned Tusentrappene. Vi skal bare først ta med oss at det eneste dødsofferet under Bybrannen i januar 1904, bodde her oppe på Lihaugen, ironisk nok som nærmeste nabo til brannstasjonen som også lå her. Det var ei eldre dame dame som først hadde kommet seg i sikkerhet for ilden, men kom på at hun måtte ha med seg flere av eiendelene sine fra huset som hun bodde i. Hun gikk inn for å hente dem, og fant sin skjebne i huset da det tok fyr mens hun var inne.
 At bare ett menneske omkommer som følge av brannen, det er nesten et under, når vi tar i betraktning at det var ti tusen mennesker som ble berørt av den. Det vil si at det var så mange som bodde innenfor brannområdet og fikk husa sine ødelagt av ilden. Dessuten må vi huskepå at det hele foregikk bare fra klokka to om natta til klokken seks om ettermiddagen. I disse få timene strøk det med om lag 850 hus. Så det var ikke lange stunda folk hadde å områ seg på.

Jugendstilen 4

 Vi har gått ned Tusentrappene, krysset Kongens gate, snudd oss, og står og ser over mot andre sida av gata. Og her har vi funnet oss et utmerket sted til å ta i øyesyn noen av de bygningene fra gjenreisningsperioden etter Bybrannen som er best tatt vare på.
 Det er vanlig å si at store deler av det Ålesund som ble gjenreist etter Bybrannen, er preget av jugendstilen. Den stilbetegnelsen kan vi gjerne bruke, men vi skal være klar over at graden av jugendpreg kan diskuteres. At stilen får et klart ålesundsk stempel når det gjelder bygningenes eksteriør, er også nokså åpenbart.
 Begrepet jugend er tysk. Det betyr kort ogf godt ungdom og var navnet på et tidsskrift som begynte å komme ut i Tyskland i 1896 ("Die Jugend"). Andre betegnelser er l'art noveau på fransk (etter en forretning i Paris) og new style på engelsk. Stilenhar sin blomstringstid fra midt i 1890-åra og utover til 1910. Særlig gjennomslagskraft fikk den her i landet etter Verdensutstillingen i Paris i 1900.
 Stilen ga seg utslag både i arkitektur, kunsthåndverk, møbelframstilling og maleri. På alle felt ser vi tydelig inspirasjon fra naturen, hva enten det er naturformene brukt direkte eller i mer eller mindre stilisert utgave. Også nasjonale og nasjonalromantiske trekk finner vi en god del av.

Bevaring 5

 En positiv holdning og vilje til å ta vare på hus fra denne perioden kan vi si det stort sett er blitt å spore i Ålesund etter hvert. Huset rett over gata for oss - Kongens gate 6 - er et godt eksempel på en velstelt bygning der det gamle preget er poengtert uten at det går utover brukbarheten for dem som skal drive forretning eller bo i den. Huset vedsiden av - Kongens gate 4 - ble for noen år siden påsatt en moderne fasade i første og andre etasje. i 1984 ble imidlertid huset ført tilbake til sitt opprinnelige utseende fra 1905. Et godt tegn får vi si.
 Før vi nå går videre, la bare følgende være sagt én gang for alle: I det området ruta for denne spaserturen er lagt, er de allerfleste husa fra den hektiske gjenreisningsperioden etter Bybrannen, det vil si fra åra 1904 til 1907. Det gikk nemlig uhyre raskt å bygge byen opp igjen.

Byens smaleste 6

Blant de eiendommelige resultater av gjenopp-bygginga som er verdt å stoppe ved i denne gata, er Kongens gate 10B. Huset blir gjerne kalt "Byens smaleste", og som du ser, blir det kalt det med rette! Nå er det riktig nok ikke fullt så smalt som det ser ut herfra, i og med at det utvider seg litt bakover.

Fremdeles i Kongens gate 7

Fra her vi står nå skal vi kunne se bortover gata i marsjretninga mot Kongens gate 18, der det står "Skippergården" oppe på veggen. Huset er spesielt i denne gata på den måten at det midt i 1970-åra var så falleferdig at det ble revet og bygd opp igjen som en kopi av det som stod der opprinnelig etter gjenoppbygginga i 1905.
På den tid hadde den egenarta byggestilen i Ålesund sentrum fått så mye oppmerksomhet og prestisje at en kopiering kom på tale. Ti år før ville det neppe ha vært tenkelig, og da hadde kanskje huset blitt revet og erstattet med noe nytt som ikke tok hensyn til omgivelsene det skulle stå i.
Når vi fortsetter i samme retning som før i gata, vil jeg be deg være spesielt oppmerksom på de forskjellige ornamentene på husveggene. Blomster, blad og stengler ser vi stadig går igjen, og vi overraskes stadig av en og annen krysning mellom dyrefjes og menneskeansikt. På Kongens gate 21 legger vi merke til dragemotiva. Her må nok arkitekten som tegnet huset og bestemte utforminga på ornamentene, ha vært inspirert av den norske dragestilen, som igjen hentet sine motiv fra norsk vikingtid, og middelalder i det heile.

Kongens gate 25 8

Neste stans gjør vi på fortauet ved Kongens gate 25. Her ser vi fort at vi står foran en gammel fasade med nytt hus bak. Hva er sammenhengen?
Jo i begynnelsen av 1970-åra brente denne bygninga, som var forretningsgård og bolighus hit mot gata og pakkhus på andre sida, ut mot havna. Det eneste som var inntakt etter brannen, var fasaden mot Kongens gate. Det var snakk om å rive den også, og bygge alt opp igjen, flunkende nytt og moderne fra grunnen av. Men takket være iherdig arbeid fra byplansjef Olav Høydals side, ble eieren overbevist om at det var riktigere å la fasaden mot gata stå, og så bygge nytt hus bak.

På andre sida av gata 9

Om vi så snur oss og betrakter huset på andre sida av gata, det som på en av balkongene bærer navnet "Bjørknes Skole", Kongens gate 28, får vi med oss en artig kontrast til Kongens gate 25.
Begge bygningene er fra gjenreisningstida etter Ålesunds-brannen, men dette vi nå studerer, har ikke så mange tydelige norske trekk i ornamentikken. Vi kan si at det representerer noe mer av det europeiske i den ålesundske jugendstilen.
Etter nå å ha fått disse spredte inntrykkene av Ålesunds-arkitekturen fra tida like etter Bybrannen, melder vel spørsmålet seg om hvem de var, de som tegnet husa. Ålesund skiller seg så sterkt ut fra andre norske byer at man nesten skulle tro det var utlendinger som hadde vært på ferde.
Men det var det ikke. De var nordmenn alle sammen. Imidlertid hadde de fleste fått utdannelsen sin på kontinentet (Tyskland, Østerrike) og i England og Skottland. Derfra hadde de med seg impulser fra jugendstilen, impulser som kom til å gi seg utslag i det de tegnet Ålesund.
Dette skjedde dessuten i ei tid da det blåste nasjonale og nasjonalromantiske vinder gjennom landet vårt. Det var ei tid med arbeid for nasjonal identifisering, og den skulle også skje gjennom arkitekturen. Så da var det rimelig at arkitektene fant inspirasjon i den norske middelalder, i folkekunst og annet som representerte norske tradisjoner.

Skansegata 10

Etter å ha gått passasjen tvers gjennom Kongens gate 25, er vi kommet ut i et område med ganske annen åpen karakter enn gateløpet vi har forlatt. Og nå går vi raskt over gata mot Skateflukaia, og følger sjøkanten langs havna med sjøen på høyre side.
Dermed er vi spaserende i Skansegata, ei forholdsvis ny gate som har navn etter en gammel skanse - et forsvarsanlegg - som på 1600-tallet ble anlagt der den største kaia i området ligger nå, det vil si omtrent der Hurtigruta anløper. Det er ingen fysiske spor etter den skansen nå lenger, bare navnet Skansekaia og Skansegata lever igjen.
Det kan være greit å vite ar Skansegata er anlagt i 1970-åra på fremsida av sjøbuer som før den tid selvfølgelig hadde sjø og ikke asfalt og gate foran seg. Med andre ord, den rekka av hus vi nå har på venstre sida av oss, er egentlig sjøbuer de fleste av dem.

Midtveis i Skansegata 11

Omtrent midtveis i Skansegata gjør vi en stans og ser oss litt tilbake. Her får vi bekreftelse på at det er sjøbufasader mot havna på de fleste av de byggningene vi har passert. Nå blir de imidlertid brukt til alt annet enn sjøbuer og sjøbudrift (fiskeforedling). De er blitt forretningslokaler, kaféer, restauranter, kontor etc. Og noen av fasadene er sterkt modernisert.
Fra denne holdeplassen får vi et glimt opp mot byfjellet også, der vi startet spaserturen. Og vi ser oppover mot Lihaugen, der vi gjorde en stans for ikke lenge siden. Dete sagt først og fremst for orienteringens skyld, så du til enhver tid vet hvor du befinner deg i bylandskapet.

Rønnebergbua 12

Den frittstående kvite, momumentale steinbygninga som vi så gjør en stopp foran, er faktisk ei sjøbu den også. Den kjennes under navnet Rønnebergbua, bygd av firma Carl E. Rønneberg & Sønner i 1907 på et område - Noteneset - der dette aller mest tradisjonsrike firmaet i Ålesund hadde holdt til siden 1812. Bua hadde sjø på to sider, og hadde vi vært her for noen år siden, ville vi ha funnet båter og ikke biler på plassen utenfor.
Men ei sjøbu langt oppe på land? Ja, som du skjønner, har det skjedd store utfyllinger i sjøen de siste tjue åra. - Ser du ansiktet oppe i gavlen?

Fuglefjellet og Rådhuset 13

Fra her vi nå står har vi utsikt mot Rådhuset også, og dermed til det lutter moderne Ålesund. Hele dette feltet, bebygd i slutten av 1970-åra, rommer, ved siden av byens Rådhus i høyblokka, også bystyresal, bibliotek og forretninger i den lave blokka.
Disse bygningene ligger på det som engang var Rønneberghaugen. Haugen endte på den sida som snur mot oss i en bratt skrent som hundrevis av måser i 1950-åra begynte å hekke i, slik at vi rett og slett fikk et fuglefjell midt i byen. Dette ble imidlertid vekkskutt for å gi plass til Rådhuset og Kremmergaarden. Det ble stående igjen en rest av fuglefjellet i flere år etter at Rådhuset var kommet opp, og der fortsatte måsene å hekke ufortrødent midt i trafikken. Men til slutt i 1983 - måtte også den siste knausen vike.
snur mot oss i en bratt skrent som hundrevis av måser i 1950-åra begynte å hekke i, slik at vi rett og slett fikk et fuglefjell midt i byen. Dette ble imidlertid vekkskutt for å gi plass til Rådhuset og Kremmergaarden. Det ble stående igjen en rest av fuglefjellet i flere år etter at Rådhuset var kommet opp, og der fortsatte måsene å hekke ufortrødent midt i trafikken. Men til slutt i 1983 - måtte også den siste knausen vike.

Arbeidern og naboene på andre sida av gata 14

Neste stans tar vi ved kiosken like før broa. Og her er det et par bygninger vi skal feste oss spesielt ved.
Det er for det første den lyse, lubne med balkong, søyler, buede gavler og livlige ornament på. Dette er Aalesunds Arbeiderforening eller bare Arbeidern, som den
heter til vanlig.
Arbeidern har vært byens festivitetslokale og teatersalong, der alt har foregått, alt fra vekkelsesmøter til boksekamper, (dog ikke samtidig!). Huset ble satt opp i 1906 av Aalesunds Arbeiderforening, som hadde hatt sitt lokale her på samme plass siden 1887. For få år siden ble Arbeidern overtatt av Ålesund kommune og er fortsatt byens festivitetslokale, vakkert restaurert utvendig og innvendig.
Byggningen på andre siden av gata - med naturstein utenpå - er eksempel på hus der det indre er revet og erstattet med nytt, mens den opprinnelige fasaden er bevart. Husa er dessuten påbygd på andre sida. Og i utforminga av denne fasaden er det forsøkt å få stiltrekk i de gamle bygningene i omgivelsene til å gå igjen i en ny variasjon, som et ekko fra de gamle formene, kunne vi vel si.

Ålesundet 15

Dermed er vi kommet på Hellebroa over Ålesundet, den broa som knytter sammen Nørvøya og Aspøya, som vi nå snart skal over til. Her fra broa har vi utmerket utsikt nedover selve Ålesundet, det som jeg nevnte oppe i fjellsida, er det geografiske utgangspunktet for byen Ålesund. Ja, her har vi det på nært hold. Og jeg tror ikke det taper seg ved nærmere bekjentskap!
Navnet Ålesund kommer muligens av at det en gang i tida ble fisket mye ål i sundet. Men kanskje kommer det av sundet, før det ble mudret opp etter at Ålesund var blitt by,var så grunt at båtene måtte åles (dras) igjennom på lavvann. - Navneforskere heller imidlertid helst til den forklaringa som har utgangspunkt i dialekt-ordet ål i betydningen ei dypere renne med sjø i et grunt farvann. Og så har denne ålen utviklet seg til Ålesund.

Svaneapoteket 16

Her vi nå står har vi også utsikt rett over gata til enda en av monumentalbyggningene fra gjenreisningsperioden etter Ålesund-brannen: Apotekergata 16, Svaneapoteket. Den var bygd som apotek og privatbolig for familien Øwre, men har siden den tid skiftet eier noen ganger. En av eierene i 1980-åra var Aalesund Sparebank (seinere en del av Sprebanken Møre), og i den perioden ble huset fint restaurert utvendig og til dels også innvendig, slik det hadde vært da huset var nytt i 1907.
Det er en stor soberhet over huset, gjennomarbeidet og gjennomtenkt av arkitekten, både i de store linjer og i detaljene. Svaneapoteket fører arven fra norsk mellomalder videre. Det gjelder både dekorasjonsmotivene og bruken av norsk naturstein - forøvrig fra bruddene i Iddefjordem i Østfold. Apoteket er en av de aller eldste institusjonene i Ålesund. Alt fra 1819 har det vært apotek her på denne plassen. Og det ser ut til at her fortsatt vil bli apotekdrift.

I Apotekergata 17

For å komme oss hit til krysset Apotekergata/Bakkegata, har vi tilbakelagt omtrent halvparten av Apotekergata, ei gate som det har skjedd forholdsvis små forandringer med siden husa ble bygd for bortimot nitti år siden. I allefall når det gjelder det utvendige, har bare små forandringer skjedd.
Men innvendig har det vært nødvendig å forta til dels omgripende forandringer for å gjøre bygningene brukelige i våre dagers samfunn. Ta for eksempel de husa som ligger til høyre for oss, på den sida av gata som snur mot sjøen. De fleste av den er sjøbuer - fiskebuer,brygger eller hva du vil velge å kalle dem - særlig beregnet for fiskemottak og fiskeforedling. I våre dager foregår slik slik virksomhet på en måte som ikke kan tilpasses disse buene.
Og hva kan så sjøbuene brukes til hvis ikke til sine opprinnelige formål? Vel, de kan for eksempel gi plass til et helsestudio, et reklamebyrå, de kan bygges om til hotell og til butikker. Og de kan lages om til leiligheter. Noe som også er gjort med et par av dem her i strøket, riktignok etter at de først var blitt revet og fasadene bygd oppigjen som kopier av de gamle.
Her i gatekrysset vil jeg også at vi retter blikket oppover Bakkegata, det vil si i nordlig retninng. Igjen får vi en føling med topografien, som her er med påå understreke hjørnetårna, som reiser seg over hverandre oppover skråninga. Tårna sises å være en refleks fra gammel borgarkitektur både hjemme i Norge og ute i Europa. - Kunsthistorikere hevder ellers at tårn og spir er et heller sjeldent trekk ved jugendarkitekturen i andre land og i andre byer. I Ålesund derimot forekommer de rett ofte, som vi har sett.

Molja og nabolaget 18

Vi har nå gjort unna en lang etappe langs Molovegen og plassert oss på havnemoloen ved innseløpet til havna i Ålesund, ei av havnene, rettere sagt, riktignok den livligste og eldset og mest sentrale. Vi står pådet som på ålesundsk heter Moljå. Og her har vi kontakt med det virkelig gamle Ålesund. Selve moloen er fra 1855 og fyrlykta fra omtrent samme tid. Den store kvite trebua inne ved rota av Moljå er fra 1861, og husa bak den fra omtrent samme tid.
Denne bebyggelsen lå slik til at ilden gikk den forbi under bybrannen. Husa ble derfor liggende som ei øy av opprinnelig bebyggelse, av det slaget som preget store deler av Ålesund i forrige århundre. Og spesielt interessant er det at vi har våningshus i forbindelse med sjøbuer og sjø. Da får vi mye konsentrert Ålesunds-bebyggelse på samme plassen.
Ja, sjøbuene: Vi har sett en rekke eksempler på turen allerede, og her har vi altså flere. De eldste er de som er av tre, det går nesten an å se det på dem - både på stilen og på graden av medtatthet. Og fordi de er av tre og ligger i denne sonen av byen, kanvi faktisk bare av den grunn vite at de er fra før 1904. Det ble nemlig bestemt at dt som skulle bygges opp igjen etter Bybrannen, skulle være av mur, omtrent fra der brannen begynte, det vil si et stykke vest for her vi nå står, og til noen hundre meter øst for Byparken.
Nå skal vi gå nærmere inn på ei av buene, den det står "Oluf Holm No. 2" på.

Jervellbua 19

Som allerede nevnt er den store, kvite sjøbua av tre fra 1861. Den representerer arbeidsliv og byggestil fra det virkelig gamle Ålesund i siste halvpart av 1800-tallet. Det er meget få slike byggninger igjen i byen, og dermed desto større grunn til å ta vare på dem vi har.
At det står "Oluf Holm No. 2" på den, betyr at det var dette firmaet som i mange år eide bua og brukte den blant annet i sin tranproduksjon. I en periode før den tid var det et firma i samme bransje som brukte og eide den. Trygve Jervell A/S. I ettertid er dette navnet blitt hengende igjen, så den kalles gjerne Jervellbua fremdeles, selv om andre eiere har vært inne i bildet siden den gang.
Nå for tida er det stiftelsen Gamle Aalesund som eier bua og tar vare på den. Etter at bygningen lenge hadde vært i en heller miserabel tilstand og vist mange tegn på forfall, har Stiftelsen - som arbeider for å restaurere og finne bruksmåter til eldre byggninger i Ålesund - pusset den opp. Det er meningen at Jervellbua skal brukes blant annet til museumsformål.

Aspøyskolen 20
Før vi kan forlate Moljå, må jeg få nevne at den gule, store bygninga oppe på skrenten er en skole. Der går nok an å skjønne det uten videre, men for sikkerhets skyld gjør jeg likevel oppmerksom på det, så du ikke faller for fristelsen til å tro at det er et gammelt slott, eller et hospital for den del, som flere tilreisende i Ålesund har trodd det er. Aspøy Nye Skole ble den kalt inntil for nylig, da den gamle Aspøy skole ble revet. Nye Aspøy skole er forresten begynt å trekke på åra den også, ettersom den ble bygd i 1921.

Latinskolen 21
Vi rusler Molovegen tilbake til Øwregata, og den følger vi til kirka. Vi passerer Latinskolen og anbefaler en avstikker ned til venstre og inn på skoleplassen, for å se de spesielle frisene på fasaden.

Ålesund kirke 22

Midt i hverdagen ligger Ålesund kirke og hever tårnet over skifertak, trafikk og travelhet på en utvalgt høyde på den tett bebygde Aspøya. som få andre bygninger preger den bybildet. den er et peilemerke i bylandskapet - slik ei kirke skal være.
Den stod ferdig til innvielse i september 1909, så den er ikke særlig gammel i kirklig sammenheng. Men den ligger på eldre kirkelig grunn. For den første Ålesund kirke, som lå på samme plass som denne, var bygd i 1854. Den rakk å bli akkurat femti år: da Bybrannen brøt ut., brente kirka også.
En utlyst arkitektkonkurranse om ny kirke brakte 63 forslag på juryens bord. Arkitekt Sverre Knudsens utkast med motto "Ave Maria" vant, og etter at kong Haakon VII hadde vært i byen og lagt ned grunnsteinen sommeren 1906, ble byggearbeidet satt i gang.
En viss justering av tegningene i forhold til det opprinnelige utkastet ble foretatt. Blant annet måtte vinduene i kirka gjøres større. de var altfor sterkt middelalderinsoirert, ble det sagt, de ga et altfor dystert og kryptisk kirkerom. Det ansto seg ikke folk som var kommet fram til protestantismens klare lys å gå tilbake til katolisismens mørke, ble det hevdet.
Tre år etter grunnsteinsnedleggelsen var kirka ferdig til innvielse. Ålesund hadde fått et kirkebygg som gledet mange. Arkitektens idé om å forene gammel norsk kirkearkitektur med nye strømninger, hadde lyktes. Det var ei ny kirke, men samtidig så man at den knyttet seg til fortida. Og med sin monumentale ro og sin milde strenghet, ble den ei kirke til å være glad i og til å la seg oppløfte av.
Den vakre steinen til kirka kommer fra Eide på Nordmøre. OG særlig om det har gått ei regnbyge over byen, og sola bryter fram etterpå og får det til å glitre i steinkrystallene, er kirka et usedvanelig vakkert skue.
Denne turen i bygatene skal være ei utendørs vandring, det er ikke meningen å gå inn noen steder, heler ikke i kirka. Men ingen burde forlate byen, før kirka var avlagt et besøk. Det fins en egen skriftlig orientering til hjelp for dem som skulle være interessert.

Ei ekstra bred gate 23

På vestsida av kirka kommer vi ut i ei åpen gate med ei stram rekke med trær på hver side. Dette er Aspegata som går i nord-sørlig retning, og er anlagt ekstra bred i forhold til de andre bygatene, for at den skal markere skillet mellom mur- og trebebyggelsen. Fra denne gata og så langt øst som til Gjerdegata på Nørvøya, ble det påbudt at alle hus skulle bygges i mur eller stein. Dessuten skulle den brede gata virke som et brannstoppende belte slik at en brann kunne hindres i å bli så altomfattende som brannen i 1904.

Storhaugen

I orignalen så ble Storhaugen forbigått i stillhet. I denne elektronike versjonen av "Til fots i Ålesund" har det derimot blitt plass til denne perlen i Ålesund.

Trange boliger 24

Et par minutters spasertur fra kirka har brakt oss til et strøk av byen nokså forskjellig fra det vi hittil har hatt føling med. Vi er i Kirkegata, som både har en del murhus og en del trehus. Nå er vi altså i trehusdelen, ingen tvil om det, selv om altfor mye av treverket i gata er skjult av eternit-, stål- og aluminiumsplater.
De allerfleste av disse husa er fra åra omkring siste århundreskifte. De stod så langt vest i byen at de unngikk å bli flammenes rov under Bybrannen, så nå har de rukket å komme opp i en bra alder.
Ett av dem - Kirkegata 34, bygd i 1864 - hadde i følge folketellingslistene fra 1875 hele 62 beboere, fordelt på åtte familier. Det var nok eksepsjonelt mange, men det var bra med folk i de andre husa omkring også, etterhvert som de ble bygd og tatt i bruk. Og tettheten - om enn ikke såekstrem som den dengang hadde vært - fortsatte fram til tida etter siste verdenskrigen. Da gjorde den alminnelige velstandsøkninga at folk slapp å klumpe seg sammen i så trange leiligheter som de før var nødt til å ta til takke med.

Handelsbyen 25

Dermed tar vi turen litt tilbake i Kirkegata, ned Prestegata og ender på kaia. Og kaia vi har kommet til heter Prestebrygga, sannsynligvis fordi den første spiren til den lå like ved presteboligen.
Svært store sjanser er det for at dersom det ligger båter og tar inn last, så er en vesentlig del av lasten klippfisk i kasser eller bunter. For Ålesund er den største utskipningshavna for klippfisk her i landet. Og klippfisken er uten tvil den vare som opp gjennom tidene har vært den viktigste som grunnlag for fremveksten av Ålesund som handelsby.
Herfra går vi broa over til kaia som er i flukt med Prestebrygga. Da kommer vi til Stornespiren (eller Storneskaia) med navn etter et nes som opprinnelig stakk ut i Aspevågen, som sjøstykket utenfor kaiene heter.
Byprofilen er en helt annen på den andre sida. Vi har på vår veg over Stornespiren også fått god øyekontakt med Rådhuskvartalets sørside. Og for at bildet av det nye Ålesund skal bli mest mulig utfyllende, går vi til Rådhusplassen via Rutebilstasjonen og gjennom fotgjengerundergangen.

Rådhusplassen 26

På Rådhusplassen står vi på det som engang var Rønneberghaugen. Den stiftet vi bekjentskap med allerede da vi spaserte på nordsida av Rådhuskvartalet i Notenesgata, det var da vi snakket om det vekkskutte fuglefjellet (som altså var nordskrenten av Rønneberghaugen). Omkring 1970 var det en het
debatt om haugen skulle skytes vekk eller ikke. Et viktig argument for vekkskyting var at byen trengte plassen til ulike formål, blant annet til Rådhus der en spredt kommuneadministrasjon kunne bli samlet.
Rådhuset er med på å trekke folk og virksomhet til sentrum. Det er med på å skape den aktivitet og livlighet som er nødvendig for en by som skal leve og utvikle seg.

Kipervika 27

På den åpne plassen foran Sparebanken Møre står vi ved inngangen til Kipervika. Om vi står med front mot banken, har vi således Kipervikgata til venstre og Keiser Wilhelms gate til høyre. Først og fremst er disse to gatene som sammen med Kiperviktorget utgjør byområdet Kipervika. For dem med god tid anbefaler vi en tur til Aalesunds Museum, opp trappene til venstre.
Ja, det heter altså Kipervika. Og selv om det ikke er råd å oppdage noen vik i sjøen nå for tida, så har den vært her engang. Heller ikke ser vi noe til den virksomheten som har gitt navnet Kipervika, nemlig kipernes eller bøkkernes (tønnemakernes) arbeid.

Kiperviktorget 28

Kiperviktorget er kanskje ikke noe storslått torg, men det kan være svært folksomt og fargerikt her, især på fredager og lørdager. Sjøen gikk frem til 1960 helt opp til der parkbenkene står på torget i dag, så gata nedenfor ligger delvis på steinfylling og delvis på betongpåler.
Bronseskulpturen av den speidende kvinna er laget av billedhuggeren Kirsten Kokkin og avduket i 1989. På sokkelen er det utførlig gjort rede for hvorfor skulpturen er satt opp her på Kiperviktorget.

Keiser Wilhelm II 29

Men hvordan kan det ha seg at Keiser Wilhelms navn er knyttet til ei gate i Ålesund? Han var som kjent keiser i Tyskland fra 1888 til 1918, og hadde vel ikke så mye med Ålesund og Sunnmøre å gjøre, skulle vi tro?
Vel, det har seg slik at Keiser Wilhelm II brukte å feriere med yachten "Hohenzollern" i de vestnorske fjordene. Han var en stor beundrer av Vestlandsnaturen, Sunnmøres fjorder og fjell innbefattet. Og da han fikk melding om Ålesunds-brannen, reagerte han spontant og sterkt og beordret på rappet ikke mindre enn fire full-laste hjelpeskip med matvarer, medisiner, bygningsmaterialer, ulltepper osv. til Ålesund.
Hjelp kom det fra andre kanter av verden også, det sskal være visst. Hjelpa fra Wilhelm II var imidlertid så storslagen, og ble gitt med så mye stil og svung og effektivitet, at han kom til å stjele showet og stille andre hjelpere i skyggen.

Fengselet 30

I krysset Rådstugata/Kipervikgata er vi på nest siste stasjon. Vi gjør et lite opphold her, for å peike ut fengselet til venstre, Ålesund kretsfengsel, den store gule byggninga med riksløva over inngangsdøra mot Kipervikgata.
Den første rådstua og det første fengselet var bygd på denne plassen i 1864. Under brannen i 1904 strøk både fengselet og rådstua med. Men murene av fengselet ble stående og brukt om igjen da nytt fengsel ble bygd, samtidig med at rådstua - det som i dag ville hete tinghus - ble reist. (Nytt tinghus er kommet lenger vest i byen).
Det var forresten 14 fanger i fengselet på brannatta i 1904, og da fengselbetjenten skjønte at også fengselet kom til å brenne, ga han beskjed til fangene at de bare fikk se til å stikke av - "men kom igjen i morgen!" skal han ha tilføyd, etter det folkevittigheten vil ha det til.

I Parken 31

Og dermed kan vi til slutt gå opp Rådstugata og ta en velfortjent hvil på en benk i Parken. Vi kan kanskje ta oss tid til å tenke igjennom det vi har sett på turen. Og så må vi ha med noen få ord om Parken.
Den ble opparbeidet i 1885, til glede og rekreasjon for byfolket som da så smått var begynt å bli sjenert av all vognramlinga og sjauen utenfor dørene sine i den trange byen. Det var det engelske parklandskapet med buktende spaserstier omkring små hauger og mellom lubne trær og blomsterbed som var mønsteret. Og det må vi nesten si det lyktes å få til.
Vegetasjonen i Parken er sikkert kjent fra andre parker i landet. Men en liten overraskelse er det nok at vi finner det eiendommelige chilenske treet araucaria araucana, populært kalt apeskrekk.

418 trappetrinn til slutt 32

I parken begynner trappene opp til fjellet og Fjellstua, 418 trappetrinn helt opp. Omtrent halvveis dit opp var det vi startet turen, en tur jeg vil be deg se på bare som en beskjeden begynnelse for den som vil lære Ålesund å kjenne.

Og så til slutt:
Hvorfor ikke ta turen helt opp til Fjellstua, og igjen få et overblikk over Ålesund? Kanskje du nå ser byen med nye øyne?

Takk for følget!

Etter turen ønsker vi velkommen til Aalesunds Museum

Kulturminne

Se teksten nedenfor, evt. les boken!

Kvar startar turen?

Det er flere alternative parkeringsplasser i byen:
Utstillingsplassen, Kremmergaarden, St. Olavsplass, Ålesund Storsenter samt under Kiperviktorget. Det er også parkometerplasser i gatene. Du må regne med fra 12 kroner timen om du parker bil i byen.

Selve start stedet er 173 trappetrinn opp mot Fjellstua.

Kvar endar turen?

Du velger selv når/hvor du slutter, men følger du boken så slutter du i Parken. Følger du sporloggen ender du ved inngangen til Aalesunds Museum.

Kvar kan du parkere?

Det er flere alternative parkeringsplasser i byen:
Utstillingsplassen, Kremmergaarden, St. Olavsplass, Ålesund Storsenter samt under Kiperviktorget. Det er også parkometerplasser i gatene. Du må regne med fra 12 kroner timen om du parker bil i byen.

Rute på kart

Underlag Lengde i km
Asfalt 6
Fast grus 1
Lengde tur/retur (km) 7
Stigning meter grader
Bratteste helning opp 78 15
Bratteste helning ned 89 16
Total stigning 93 Høydemeter

Offentlig transport

Buss til Utstillingsplassen.
Gangavstand fra stort sett hele sentrumsområdet, feks fra Hurtigruta: 10-12 minutters gange til Parken + trappene.

Mobildekning

God

Spesielle forhold

Se tekst i GPS under kommentarfeltet (Comment), evt les boken på forhånd.
Selv om dette er en tur i Ålesund, er det ikke alle plasser man kommer frem med barnevogn. Bæremeis fungerer bra, evt man får deviere litt fra ruten på egenhånd.

Kart

Ålesund M711 serie Blad 1119 I og Ålesund i turkart serien